Æljhønn

Jeg har lenge tenkt på at jeg skulle ha tatt et ordentlig bilde av meg og elg-geviret mitt, så i dag gjorde jeg rett og slett det. Det er den godeste mannen Jørn Skogheim som har fikset det for meg, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er skikkelig fornøyd! Det eneste som mangler nå er å få festa tomhylsa i en tråd og skrive dato og sted på når den falt. Synes fremdeles det var en syk opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme, og at dette er min aller første elg gjør meg like overrasket hver gang! Derfor var det desto viktigere for meg å få den montert og opp på veggen. Husker jeg sa til Pappa og Steffen i sommer: “Tror dere at jeg skyter en storokse i høst? Det hadde vært kjempekult!” Begge mannfolka sa nei. Synes fremdeles det er gøy at jeg faktisk endte opp med å skyte en storokse i høst. Om man har stor tro på at du skal få til noe, så skjer det visst. Det skjedde i hvert fall i det tilfellet her. Var så sykt gira på at jeg SKULLE skyte en okse. Jaggu! 

Måtte le av meg selv nå. Her sitter jeg og ser litt på toppblogger mens bildet skal lastes opp, og de har sånne utrolig fine outfit bilder som er krystallklare og nydelige. Og her kommer jeg. Et bilde av meg som er nesten uklart og uskarpt iført en kosebukse mens jeg holder et elg gevir. Oh lord… Jaggu bare jeg ikke blogger daglig, haha. 

#jakt #elg #natur #gevir #elggevir 

Advertisements

Elgjakt 2018 – min første elg

Høstens elgjakt har vært en stor opplevelse for meg. Det å få sette seg på post lørdags morgen den første uka var en god følelse. Man hører og ser den vakre naturen rundt seg og har tid på å tenke på alt og ingenting som man kanskje ikke har tid til å tenke på i en ellers så hektisk hverdag. Samtidig som det er avslappende er det også utrolig spennende. Plutselig kan det jo komme en elg, og da blir det brått litt action! 

Den første dagen jeg satt på post i år ble storoksen på kvota vår felt av Erik. En absolutt nydelig 14 tagger på hele 311kg i slaktevekt. Det er nok den største elgen jeg noen sinne har sett. Virkelig en skikkelig “skogens konge”. Vi kunne nok ikke bedt om en bedre storokse. Ryktene om at denne hadde skremt bort mange av de mindre oksene i områdene svirret også, og nå i ettertid har vi merket at dette tydeligvis må ha vært riktig. Nå ser vi plutselig litt mer av de små oksene, og det blir spennende å se hvem av de som skal bli den nye regjerende “sjefen” i området etter hvert. 


Kvota på jaktlaget jeg er gjestejeger på er 2 kalver, 1 kvige, 1 liten okse og 1 stor okse. Nå mangler vi bare kviga, noe som tydeligvis ikke kommer til å bli så lett. Det er langt imellom de og vi er redd det blir vinteren før vi blir ferdige. Spennende er det uansett, og det å bare se at elgen passerer posten din er et nydelig syn. 

På mandag opplevde jeg ett av mitt livs største opplevelser så langt, nemlig å få skyte min første elg. Noe jeg helt ærlig hadde trodd skulle ta noen år før skjedde. Det beste var at jeg fikk dele opplevelsen med min bedre halvdel ved min side og at jeg i tillegg fikk skyte den i stålos for hunden hans Erke, som jeg også er veldig glad i. 

Steffen er jaktleder på sitt eget jaktlag og han har helt siden i sommer sagt at jeg skulle få være med han å jakte litt innimellom i høst når det var muligheter for det. På mandag tok Steffen og Thomas seg fri fra jobb for å jakte, og jeg ble derfor spurt om jeg hadde lyst til å være med. Jeg sa selvfølgelig ja, for om det er noen som virkelig kan lære meg alt om jakt med løshund og som kan dele masse tips rundt jakt generelt, så er det min kjære Steffen. Jeg har også sagt at jeg ønsker å bare være med og observere innimellom også uten våpen for å lære. På mandag fikk jeg beskjed om at jeg skulle ta med meg våpenet og at jeg skulle være med Steffen å gå med Erke. Det skulle bli starten på en fantastisk opplevelse! 

Her kommer litt av hendelsesforløpet:
Erke tok ut en elg oppe i åsen ca 700m foran oss. Losen sto og gikk lenge, og vi bestemte oss for å snike oss innpå for å se hva det var. Ettersom losen sto så godt ble vi enige om at dette godt kunne være ei ku med kalv, noe som i så fall kunne skytes ettersom Steffen ønsker å skyte en kalv for ei kvige. Da vi omsider etter en evighet med sniking kom oss inn mot losen hørte vi et stort gevir som slo mot trærne. Vi var enda ikke sikre på hva det kunne være, og det kunne like så godt være et reinsdyr som sto og slo geviret sitt rundt. 

Etter enda mer sniking og masse venting fikk vi omsider øye på oksen. Han så stor og kraftig ut, og geviret så også veldig fint ut. Problemet var bare at Steffen og laget hans allerede hadde tatt ut sin storokse for i år, og vi skulle dermed ikke ha den. Ett av de andre lagene som jakter i området manglet fremdeles en storokse, så Steffen sendte på en melding til de mens vi sto der og lurte på om de eventuelt ønsket at vi skulle skyte storoksen for de nå som vi allerede hadde en fin en i los. Vi fikk raskt melding tilbake at om vi fikk skuddsjanse, så skulle vi få ta den ut. Oksen skulle i så fall sendes på slakteri og måtte derfor skytes med et perfekt skudd i hjerte/lunge-regionen. Om den ble skutt med et vomskudd hadde de ikke fått lov til å levere den. Jeg spurte Steffen pent om jeg kunne få skyte den om vi fikk mulighet, men jeg hadde vel egentlig tenkt for meg selv at han kom til å ta den selv ettersom det var en storokse, og at den i tillegg måtte avlives med et perfekt skudd, noe jeg ikke ante om jeg i så fall kunne levere, selv om jeg har gjort det veldig greit på skytebana i år. 
 

Når vi hadde fått klarsignal om at vi skulle få skyte oksen måtte vi prøve å lure oss innpå så vi kom nærmere. Nå sto vi på ca 60m og det var en del kvist andre hindringer i veien. Erke sto fremdeles i los og elgen beveget knapt på seg. Han sto der i fred og ro og brydde seg fint lite om hunden som sto der og bjeffet på den. Så, den begynte sakte men sikkert å gå litt rundt, spise litt på noen kvister, gå litt videre og ta livet med ro. Til slutt hadde den beveget seg ned fra åsen og mot flata igjen. Vi måtte prøve å komme ovenifra så den ikke skulle se oss så lett og på grunn av vinden. Så vi holdt øye med elgen mens vi musestille beveget oss litt nærmere ovenifra. Nå sto elgen på ei lita flate i åsen og spiste litt og så seg om. Den hadde nok merket at det var noen der, men han så oss ikke og brydde seg derfor ikke stort mer om det. Steffen ba meg legge meg ned og åle meg gjennom terrenget og mot en liten kant sånn så jeg fikk elgen i skuddsikte. Vi var ca 20m unna og elgen så rett mot meg mens jeg lå der og sikta på den. Jeg lå helt stille og helt rolig, og pulsen var også relativt lav og kontrollert. Jeg sikta på den en stund og fikk godt tak på den, men Steffen stoppa meg fordi jeg absolutt ikke hadde tenkt på hvor lyddemperen og løpet mitt var. Det hadde jeg klart å stikke halvveis nedi mosen, så det skuddet hadde helt klart gått rett vest og blitt en stygg bom. Men så…

Mens jeg retta opp på rifla og forsikra meg om at løpet nå var OVER bakken (haha), hadde elgen passert og var nå bak et tre. Jeg så for meg at sjansen min nå var over og at dette var det nærmeste jeg kom å skyte en elg den dagen. Plutselig snudde den og kom tilbake, og da lå jeg klar. Jeg snudde meg forsiktig mot Steffen og spurte så stille som mulig om tillatelse til å skyte, og jeg hørte så vidt: “Ja, om du føler at du får plassert skuddet ordentlig og har godt sikte uten hindringer!”. Jeg snudde meg tilbake til siktet igjen, siktet meg inn på bogen så godt som jeg kunne og fyrte av ett av de roligste skuddene jeg noen gang har skutt. Pulsen var lav og kontrollert, jeg var helt rolig og kontrollert, og når det omsider sa PANG, så jeg at jeg hadde truffet. Elgen begynte å løpe i full fart, og Steffen og jeg spratt begge opp for å se hvor den løp. Et øyeblikk var vi begge redde for at jeg hadde skudd feil fordi den løp så langt før den falt, men omsider så vi at den segnet om. Det var en stor lettelse for meg. Jeg håper at jeg slipper å skadeskyte et dyr og at alle skuddene mine er like bra og kontrollerte som det der. Jeg så på Steffen og han sto der med armene ut for å gi meg en stor bamseklem. Jeg måtte gråte litt fordi jeg var så letta for at jeg klarte å avlive den på best mulig og human måte og fordi jeg også syntes synd på elgen, selv om den helt klart ikke merket stort før den døde. Steffen så også ut til å tørke litt tårer faktisk, og jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele denne opplevelsen med han som betyr så mye for meg og som også satt veldig stor pris på at min første elg falt med han ved siden av og for hunden hans i stålos. 

Da vi omsider kom frem var Erke i ekstase og var helt klart veldig stolt over jobben han hadde gjort. Noe han absolutt burde være. Det var en utrolig god jobb av hunden. Steffen sa med en gang at skuddet var et perfekt lungeskudd og at det ikke kunne ha gått bedre. Med min bedre halvdel ved min side, ett perfekt og humant skudd og en storokse som første elg, var jeg strålende fornøyd med opplevelsen. Jeg ble ikke noe mindre interessert i jakt for å si det sånn! I tillegg må jeg bare si at jeg må ha verdens snilleste kjæreste som lot uerfarne meg få skyte en storokse for et annet lag, som han dermed hadde vært ansvarlig for. Takk for at du hadde troen på meg ❤ 

Jeg hadde helt ærlig glemt at Thomas også var med på jakt den dagen og at han satt på post et annet sted langt unna oss. Steffen sa på radioen: “Ja, da har Linnea skutt sin første ælj!”. Jeg skjønte først ikke hvorfor han skulle si det på radioen, men så kom jeg plutselig på stakkars Thomas som sikkert satt og frøs på post og som hadde gått glipp av så mye action. Han kom etter en stund med ATV’en som vi fraktet elgen ut med. Erke ble også byttet ut med hunden vår Alva som skulle få bli med og se og lukte på elgen hun også. Hun fulgte den varsomt mens den ble fraktet med ATV’en ut igjen.

Til slutt vil jeg bare nevne at jeg er fullt klar over at ikke alle liker jakt og at noen synes at dette er helt grusomt. Personlig har jeg tidligere vært skeptisk til jakt og vært delvis negativ til det. Det som endret meg var rett og slett at jeg fikk høre hvordan det fungerer, grunnen til forvaltningen og hva jegerne selv tenker når de avliver ett dyr, noe jeg også kan skrive under på nå. Det er ikke det å avlive ett dyr man higer etter når man er ute på jakt, dett er rett og slett opplevelsen og spenningen bak som driver oss alle sammen. Det å lykkes med jakten og avlive ett dyr på en human måte er høydepunktet, og alt som skjer før skuddet avfyres er selve jakta. Når jeg ser tilbake på denne dagen ser jeg ikke på det å avfyre skuddet som det mest spennende, det var absolutt alt arbeidet som ble gjort på forhånd som var spennende. Det å lykkes på slutten var på en måte prikken over i’en for meg, og det hele var en spennende og intens opplevelse, og det hadde det også vært uansett om jeg hadde avfyrt skuddet eller ikke.

Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg går ut i skogen med rifla på skulderen, selv om jeg helt klart kommer til å måtte vente litt før jeg får en ny mulighet og opplevelse som den her. Dette er noe jeg kommer til å huske resten av livet! 

#elgjakt #elgjakt2018 #jakt #elg #natur #norge #foto #høst #remington #jentersomjakter #løshund